Hong Sang-soos evige karusell

En av grunnene til at den sørkoreanske regissøren Hong Sang-soo makter å lage så mange filmer – med mer enn en film i året utkonkurrerer han til og med Woody Allen – er trolig at han ikke trenger å lete så lenge etter location. Han trenger ikke så mange sett, i det hele tatt. Repetisjon står sentralt i Hongs filmer. En gjeng bekjente treffes stadig på den samme baren. To kamerater forteller skrøner om og om igjen over litt for mange øl. Gjentatte besøk avslører nye, kompliserende lag i forholdet mellom to eks-kjærester. De samme historiene fortelles om og om igjen med små, nye variasjoner som heller salt i gamle sår.

Hong Sang-soo

Det er litt som i Seinfeld. I den seien skapte manusforfatterne et eget språk av gjentakelse og helt hverdagslige enkeltord kunne bli hysterisk morsomt bare det ble gjentatt ofte nok, i forskjellig tonelag, med riktig blikk, og riktig rytme. For gjentakelser er morsomme. Gjentakelser forteller noe. Og i Hong Sang-soos lo-fi rom-comfilmer graver de stadig dypere hull for våre smått patetiske hovedkarakterers kjærlighetssorg.

Kritikere har ikke unnlatt å påpeke det Eric Rohmer-ske i Hongs filmer. Velartikulerte, utdannede mennesker snakker høyt og lavt om livet, døden, kjærligheten, men fumler det til på trist vis i det private. Det prates og prates, men humor oppstår i avstanden mellom det intellektuelle perspektivet til figurene og deres klossete væremåter. Mellommenneskelige forhold blir det vanskeligste av alt.

Med Woman on the Beach (2006) minner til og med tittelen om Rohmer. Som i flere av Hongs filmer finner vi et trekantdrama mellom folk som kanskje tror eller håper de har et romantisk forhold sammen. På et slags ferieopphold ved en strandby finner vi, igjen som i flere andre Hong-filmer, karakterer med akademisk eller kunstnerisk bakgrunn som viser seg å stort sett være smålige, barnslige dårer. Patetiske mannfolk med noen glass innabords strever etter å finne en plass for seg selv.

Det spoiler ikke for mye å si at all flørt og fumling våre helter kan mane fram ikke fører til noen jubelscene av en happy ending med bukett og hvitt slør i kirken.

Det samme gjelder for Hahaha (2010), der to kompiser forteller skrøner om en tur de hadde, hver for seg på forskjellige tidspunkt, til byen Tongyeong. Som i ‘Woman’ er hovedkarakteren en tafatt filmskaper, og mens de to kompisene snakker om sine opplevelser i Tongyeong, og skråler over alkoholen, viser det seg at de har truffet de samme menneskene, og at inntrykkene deres ikke går helt overens med hverandre. Vi vender stadig tilbake til våre venner ved de billige hagemøblene, og rundgangen av historier med de samme karakterene gir oss et stadig morsommere innblikk i de to mennenes sinnstilstand.  De håpløse framstøtene bak skrønene ender ofte med tårer.

Strengt tatt fører ikke noe til noe i noen av Hongs filmer. Det  blir ingen store klimaks, ingen forløsende forståelse mellom to gamle kjente. Vi får bare et innblikk i mennesker som går på tomgang, eller som er besatt av en ting, et sted, en person de ikke kan rive seg vekk fra. Vi ser de filosofere, vi ser de gjøre et eller flere fremstøt, mot en gammel venn, en eks-kjæreste, og vi kan bare le av dem og humre over noen halv-vise observasjoner før vi, og Hong, går videre til neste film.

Hong Sang-soo lager ikke store filmer. Man kan vanskelig si «dette er Hongs mesterverk, hans definerende film». Men han er jevn. Han lager små, morsomme, av og til hysterisk morsomme filmer om mennesker og forhold, hvert år, og de er stort sett alltid verdt å se. Han har blitt en festivalgjenganger, spesielt i Europa, og til og med laget filmer med storheter som Isabelle Huppert. Uten at filmene blir mer storslåtte eller høye på seg selv av den grunn. Lik menneskene i hans filmer dukker han opp, år etter år, gang på gang, og forteller relativt like historier som hver gang avslører litt nytt om hvor vanskelig det er å snakke seg ut av livskrisene.