Når romantiske klassikere filmatiseres

jane_eyre_poster

Jane Eyre (2011, regi: Cary Fukunaga), Wuthering Heights (2011, regi: Andrea Arnold) 

Å hevde at Jane Austens fortellinger i dag i større grad nytes på skjerm enn som bøker er knapt noen vågal påstand all den tid Platekompaniets hyller aldri går tom for Pride & Prejudice-dvd-er, det være seg som tv-serie med Colin Firths ikoniske tolkning av Mr. Darcy eller i Joe Wright-film med Keira Knightley i hovedrollen. Viktorianske romaner spesielt filmatiseres så ofte, og med så stort hell, kommersielt sett, at man bør vurdere å gi datidens forfattere en slags æres-Oscar/Emmy/Golden Globe for uten betaling å ha tjenestegjort som noen av de mest innbringende manusforfattere i historien.

At filmatiseringene nærmest uunngåelig gjør en relativt dårlig jobb med å representere romanene er en annen sak. For å fortsette med Austen som eksempel: Noe av humoren og fokuset på klasse og samfunnslag overlever riktignok i overgangen til skjermen, men hele tonen i Austens bøker går ofte opp i lufta. Hun var, for å minne om det, en satiriker først og fremst, og bøkenes fortellerstemmer har vittige, skarpe stikk til samfunnsnormer og deres konservative voktere som sitt fremste våpen.  Austen gir aldri slipp på denne edgen og får egentlig Charles Dickens til å virke som en sentimental onkel i sammenligning, men i filmatiseringene er det de store, følelsestunge tilståelser som står i sentrum. Filmversjonene er ofte god underholdning i seg selv, men det er unektelig mange som sitter med feil inntrykk av forfatterne de presenterer.

jane2

Mia Wasikowska som Jane Eyre

Relativt nylig ble to Brontë-romaner filmatisert på nytt, i ganske forskjellig drakt – Charlotte Brontës Jane Eyre og Emily Brontës Wuthering Heights. At de ble sluppet samme år ga oss en god mulighet til å sammenligne og vurdere regissørers angrepsvinkler når de, som så mange før, skal adaptere en klassiker.

For å ha det sagt: Dette er to interessante forsøk som tross sine mangler og regissørenes utfordringer er verdt å se.

Cary Fukunaga og manusforfatter Moira Buffini gir oss kanskje den mest nedtonede, beherskede Jane Eyre-film så langt: Den strenge, stødige stemmen Jane er gitt i boken overlever overgangen, og hennes avmålte, skeptiske instilling til alt på overflaten godt eller vondt hun ikke selv kontroll over formidles nok bedre i denne versjonen enn tidligere forsøk. Wasikowskas tolkning fortjener respekt. Det er feil å si at filmen er direkte nyskapende, men ved å la være å spille opp føleriet og ved å følge bokens språk tett i tone skiller den seg likevel ut blant de mange tidligere forsøkene.

janeold

Merle Oberon og Laurence Olivier i Wuthering Heights (1939, regi: William Wyler)

Andrea Arnold tok helt andre valg med sin Wuthering Heights, og det måtte hun. Riktignok hadde William Wyler stor suksess med sin film i 1939, men du kan ikke lenger gjør streit kammerspill av denne ville, gale romanen, som handler mer om hat og besettelse og ødeleggelse enn kjærlighet. Boken motstår alle forsøk på definisjon og noe annet enn en personlig tolkning funker ikke. For Arnold betød det å fokusere intenst på Heathcliff, strippe vekk mye av dialogen og grave seg ned i det nord-engelske landskapet med close-ups av heiene så levende og virkningsfulle at det mest er naturen som får hovedrollen. Håndholdt kamerabruk og imponerende lyddesign gir oss inntrykk av en vakker men truende, uforutsigbar og vill verden rundt de unge menneskene, som også mister styr på sin egen natur.

Wuthering_Heights_34

De slående bildene og (bokstavelig og overført) jordnære tolkningene av skuespillerne gjør Wuthering Heights til en umiddelbart fengslende filmopplevelse, men Arnolds problem er at hun ved å fjerne så mye av kjøttet på beinet nærmest står igjen bare med visuelle motiver som, uansett hvor godt de formidler omgivelser og stemninger, til slutt bare pirker i overflaten. Heathcliff og Cathys vennskap som barn er vellykket, men når mer komplekse følelser skal kommuniseres i voksen alder faller filmen noe sammen. Et strengt fokus på Heathcliff tar vekk noe av det duellerende hatet i deres forhold i boken, og etterhvert berøres vi ikke lenger av at han går rundt på enga og sparker i løvet.

Arnold får likevel godkjent for forsøket fordi det nettopp er denne type mer vågale tolkninger boken trenger. På en måte skulle det være  enklere å lykkes med en filmatisering av Wuthering Heights, umulig som den er å sette i bås, enn Jane Eyre, som er en like rik og kompleks roman men presentert i strengere og mer velkjent format. Med Wuthering Heights må man identifisere en kjerne i boken og så finne et eget språk for å uttrykke den, for man klarer aldri å gjengi rett fram det boken byr på. Med blanke ark kan kan gjøre som man vil.  Jeg skulle gjerne sett mange nytolkninger av  romanen, for dens råskap har det i seg å inspirere kunstnere til vidt forskjellige uttrykk. Inntil videre har kanskje Kate Bush  lykkes best.

For ikke å snakke om at nesten ingen filmskapere har våget seg til å bruke bokens undervurderte andre halvdel.

Jane Eyre derimot kan egentlig  ikke gjøres på så mange forskjellige måter, ihvertfall ikke i spillefilmformat. Det Fukunaga og de andre nesten umulig kan formidle er den overveldende intertekstualiteten i boken, hvordan Janes sinnsliv noen ganger trår inn i en slags feberdrøm av religiøse tekster og litterære verker, poesi. Det som derimot burde la seg gjøre bedre enn det har blitt gjort er å få fram  hvordan intellektuelle Jane Eyre og intellektuelle Rochester sparrer  i ofte morsomme dialoger fulle av litterære referanser.  Like fullt, som film er Fukunagas asketiske Brontë-tolkning vellykket og bedre enn Arnolds graving i gjørma.

 


Hollywoods drøye fortid

I denne bloggens banner ser man et utsnitt fra filmen Baby Face med Barbara Stanwyck i hovedrollen, og  få filmer passer bedre til å sparke igang første innlegg.

babyfaceposter

Sex solgte i promoteringen av Hollywood-filmer før Hays Code 

Baby Face ble sluppet i 1933, fortsatt i lydfilmens tidlige periode i Hollywood, og er blitt stående som et av de mest sensasjonelle symbolene på Pre-Code Hollywood – årene da regissørene i filmbyen fikk gjøre  som de ville og stadig flyttet grensene for det akseptable.

Motion Picture Production Code, ofte calt Hays Code etter dens far William Hays, ble regelboka alle Hollywood-studiosjefer måtte følge etter 1934. Ingen filmer kunne være for våvede, ingen kjeltringkarakterer kunne slippe unna straff når filmen var over, svarte og hvite kunne ikke være elskere, og så videre. Listen var lang og verdiene strengt kristen-konservative.  Fra nå av måtte regissører og manusforfattere søke kreative løsninger og alt potensielt kontroversielt presenteres med metaforer og allegorier, ikke staves rett fram.

I tiden før kodeboka gikk fra å være en liste anbefalinger til å bli strenge krav flyttet studioene grensen ganske langt. Filmpublikum i dag som har et inntrykk av gamle Hollywoodfilmer som noe sterilt og prippent vil bli overrasket om de setter seg ned og ser noen av disse «pre-code»-filmene: Løsslupne, uavhengige – ofte lettkledde – kvinner, kjeltringer som får lov å være kjeltringer og røffe fengselsdrama var ofte hovedingrediensene i datidens publikumsfavoritter.

Barbara Stanwyck hadde i 1933 alt etablert seg som en skuespiller med sans for outsider-rollene – hun hadde vært fengselsfugl (Ladies They Talk About), ekteskapsfiendtlig elsker som lever i synd (Illicit) og kvinne i forhold med en gift mann (Forbidden), og var ekspert på å spille både sårbare og beintøffe, street-smarte kvinner. Rollen som Lily Powers i Baby Face var likevel noe nytt.  Lily var «ruthless, deliberate, cold-blooded, entrancing. She is the way men have been for ages» som Victoria Wilson beskriver rollen i hennes Stanwyck-biografi.

Filmen er en oppvekstsskildring av det spesielle slaget. Stanwycks karakter er datter til en mølleeier, mor er ute av bildet, og faren bruker sin datter som servitrise og lokkemiddel på sin ulovlige speakeasy-pub. Sleipe kunder prøver seg på Lily, med farens samtykke, men når han dør i en brann står hun igjen alene og uten en plan i livet. Med hjelp fra en grei og radikal, Nietsche-siterende stamkunde forstår hun at det eneste alternativet er å ta hevn, klatre opp karrierestigen ved å utnytte menn og bli uavhengig. Et slags Hollywoodsk SCUM Manifesto, med andre ord.

Sekvensene som følger er overraskende kost selv i dag: Stanwyck drar til storbyen, flørter seg til en simpel jobb i et stort firma og setter så i gang med å ligge seg til toppen, steg for steg, og når en høyere posisjon er nådd, kostelig visualisert ved at kameraet panorerer oppover skyskraperbygningen i takt med forfremmelsene, dumper hun brutalt mannen og sikter seg inn mot et nytt mål. Mennene ligger igjen i grøfta uten ære og til og med, i et ekstremt tilfelle, døde.

baby-face-1

Lily Powers vennskap med tjeneren Chico ville trolig ikke blitt skildret likt etter at Hays Code-sensuren ble gjeldende

Kathryn Scola som arbeidet med manuset stod også bak flere andre sterke, uvanlige kvinneroller og Barbara Stanwyck var selv med på å utvikle historien sammen med produsent  Darryl F. Zanuck.  På noen måter lignet Stanwyck, som vokste opp foreldreløs og ofte på gata, på sine tidlige rollefigurer. Hun verdsatte gjennom hele sin karriere uavhengighet og integritet, nektet å binde seg til et filmstudio, som var normen den gang, og ble på som 24-åring stående alene, saksøkt av samtlige filmstudioer i Hollywood og sperret ute fra skuespillerjobben. Hun var like kjapp i kjeften som sine karakterer og mislikte sterkt de falske verdiene i filmbyen. Staben på filmsettet var for henne vel så viktig som pampene på toppen, og fiendene hun skapte seg i industrien var kanskje årsaken til at hun aldri vant en  Oscar-statuett (før æresprisen mange tiår senere).

I Baby Face finner Lily til slutt en mann som er grei, som ikke bare er ute etter sex, og som kan bli en partner for livet. Det spesielle med denne kjærlighetshistorien er at Lily, til tross for hennes for mange umoralske opptreden, til slutt finner lykken. Hun blir ikke straffet for sin hevntokt – hun vinner uavhengighet, kapital og en sympatisk mann. Dette historieforløpet ser man sjeldent nok på lerretet i dag, og ihvertfall  i sensur-tida i Hollywood. Baby Face regnes faktisk som en av dråpene som fikk begeret til å renne over og konservative krefter til å tvinge fram et regelverk.

Hvor mange kjærlighetshistorier lar selve drifkraften være Nietzsche-inspirert kynisme?

Baby Face er en slående usentimental romanse, hvis man kan kalle det det, og et melodrama vi knapt har sett maken til siden. Den minner oss også om en tid da Hollywood turte fortelle virkelig annerledes historier om kjærlighet og mennesker som brøt grenser. De gode regissørene fant måter å omgå sensuren og formidle sin visjon på også etter 1934, men ikke på mange tiår kunne de  like eksplisitt vise fram sex og søken etter lykke.