Skal Netflix redde den romantiske komedien?

En periode virket det som om alt vi kunne håpe på av originalinnhold fra Netflix var halv-dårlige sci-fi-serier og filmer.

Sjangerfilmer av den mer fantastiske sorten har vært og er et uttalt satsingsområde. Disse sjangerfilmene er enkle å pakke inn og selge, selv når de er fort glemt. I vår skjedde det likevel noe nytt. Mumling blant filmkritikere og fans i sosiale medier antydet et nytt fenomen: En opphausset, vellykket romantisk komedie fra streaminggiganten hadde ankommet.

Filmen var Set it Up, en annen type sjangerfilm, med 90-tallets romantiske komedier som sitt ideal. Meet-cutes, unge urbane kjekkaser og farseaktige forviklinger: Ingrediensene var på plass, og pirret åpenbart manges nostalgiske sans. Endelig var sjangeren tilbake. Filmen fikk overraskende god mottagelse blant kritikere, fostret mange optimiske kommentarer og ble en suksess for Netflix. Var dette sjangerens comeback?

«The Unfunny Business About Comedies At The Box Office»: Slik lyder en av mange overskrifter de siste årene om kommersielt mislykkede komedier. Sjangeren har slitt på det store lerretet, og den mer reinspikka romantiske komedien har vært vanskelig å i det hele tatt finne. Romantiske komedier hadde sin storhetstid i Hollywoods gullalder, men fant ny vind i mer intellektuell innpakning på 70-tallet og igjen i glætt format med 90-tallets moderne problemstillinger. Så tok andre typer blockbustere over, og det lages ikke mange romantiske komedier, eller drama, med store eller medium store budsjett lenger.

Problemet med Set it Up er at den ikke er så veldig god. Kanskje lener den seg for mye på sjangerpastisj – selv plakaten er en åpenbar homage – og noe av problemet til den romantiske komedien mot slutten av sin siste storhetstid var nettopp at den bare ble pastisj: Formulaisk, forutsigbar og lite gjenkjennelig.

Set It Up (2018), regi: Claire Scanlon

Samtidig byr disse filmene på en lettbeint, finjustert kiling av følelsesregisteret det selvsagt er lett å like og lett å savne. Og det er flere gode ting å si om Set It Up. Zoey Deutch og Glen Powell som assistenter og Kirsten Giftekniv for to vanskelige sjefer er friske fjes som overbeviser og tilføyer karakterne mer sjarm enn manus antyder. Spesielt Deutch  vil trolig se på filmen som en ny start i karrieren. Dessverre er veien rask til klisjeer, enkle vendinger og enkle vitser om sex og samliv. Filmen er grei nok, absolutt, men ikke starten på en ny bølge. Det er ikke noe ved håndtverket som kan inspirere.

På 90-tallet ble sjangeren etterhvert noe forhatt. Delvis var det på grunn av forutinntatthet og sjåvinisme, men også fordi det nye, det annerledes og overraskende sjeldnere og sjeldnere ble mulig å finne i filmene. Enkelte filmskapere i denne bølgen, som Nancy Meyers, klarte å skape et navn for seg selv og en egen signatur, men til forskjell fra 40- og 50-tallets Hollywood finnes få oppleste og vedtatte klassikere fra akkurat denne perioden med romantiske komedier. Filmene ble for anonyme, og det skarpe viddet og satiren fra Hollywoods gullalder var borte. At Scanlon moderniserer språket og omgivelsene noe tilføyer en viss interesse til sjangeren, men til slutt ender Set it Up bare opp som en passe sjarmerende ny «sånn derre» rom-com TV3 sender en sen helgekveld.

Man skal være skeptisk når alt håp henges på en knagg. Det betyr ikke at de nye streamingtjeneste ikke kan svare på utfordringen. Hos Amazon gikk The Marvelous Mrs. Maisel, den nye serien fra TV-auteuren Amy Sherman-Palladino, rekordraskt fra lansering til Emmy-prisdrøss. Sherman-Palladino har åpenbart sett mange 40- og 50-talls komedier. Hennes dialog speiler den superkvikke, supervittige stilen fra perioden, og manusene hennes til Gilmore Girls var legendarisk lange. I «Mrs. Maisel» er handlingen attpåtil lagt til 50-tallet, og Sherman-Palladino kan briljere.

Netflix har heldigvis heller ikke bare sci-fi og én romantisk komedie å by. Nicole Holofcener har gjort karriere på smarte, innoverskuende komedier, og hennes nye film The Land of Steady Habits er en «Netflix Original». Morsomme serier som Glow kan kanskje ikke settes i samme bås som romantisk komedier, akkurat, men friske stemmer, nye fjes og komisk talent er så sjeldne å se blant blockbustere på kino at det ikke er tvil om at nye distribusjonskanaler gir nye muligheter.

Siste skudd på stammen, og nok en hype, ja sågar en meme i sosiale medier er To All The Boys I’ve Loved Before.


To All The Boys I’ve Loved Before, 2018, regi: Susan Johnson

Om Set it Up er stuck på 90-tallet er To All The Boys I’ve Loved Before gjennomført 2010-talls. Styrken til filmen er nettopp at den presenterer et karaktergalleri som kan minne om utstlitte stereotypier, men i stedet viser fram grånyansene blant high school-typene. Spesielt Lara Jean (Lana Condor) sin hovedflørt, den i utgangspunktet jock-aktige Peter (Noah Centineno), får søte nye fargetoner etterhvert som historien skrider frem. Filmens suksess blant kritikere og publikum har ført til oppfølgersnakk og nye signal om at filmproduksjonene fra Netflix vil bli mer allsidige enn vi først kunne frykte.

Men kinokomedien var ikke død. Sensommerens store box office-suksesshistorie i USA har vært Crazy Rich Asians, regissert av John M. Chu. Den romantiske komedien om styrtrike svigerfamilier brukte et fåtall dager på å tjene inn mer penger enn noen annen kinokomedie i det amerikanske markedet i år. For det har vært nok et dårlig år for sjangeren, og samtidig vanskelig å skylde på publikum når de ikke strømmer til middelmådige fyllekomedier og andre ubetydeligheter. Suksessen til Crazy Rich Asians bør være en lærepenge om at folk ikke nødvendigvis vil se det samme gang etter gang. Et hel-asiatisk ensemble i en Hollywood-film er dessverre sjeldent nok til at filmen var historisk allerede før den satte billettsalg-rekorder.

Hemmeligheten ligger kanskje i hva og hvordan, ikke hvor. Det er liten tvil om at strømmetjenestene gir mange nye åpninger for finansiering og fremvisning av gode ideer i brakklagte sjangre. Ironien i suksesshistorien til Crazy Rich Asians er at filmskaperne takket nei til et giganttilbud fra Netflix med garanti om trilogi og full kontroll. De ønsket så sterkt å se kinopublikummet betale for å se en annen type romantisk historie, en annen representasjon, på lerretet. De gamblet og vant.

Kanskje må nettopp produsentene stikke fingeren i jorda og satse på historier som gir oss nye fjes, noe som ikke bare er drøvtygde gamle ideer. Og ha tiltro til sjangerens kvaliteter. I de distribusjonskanalene som er riktige for deres ide. De mange fiaskoene fra de siste årene bør fremprovosere nytenkning.

Så viser det seg at publikummet, enten de ser på Netflix eller går på kino, ikke var ferdig med den romantiske komedien likevel. Det er ikke bare superheltfilmer som kan sette rekorder. Det som manglet var gode, originale filmer med bredt nedslagsfelt. Det får forhåpentligvis Hollywood med seg.