Myten om den nye vinen

I en artikkel i fjor høst friskmeldte nærmest Slate rom-com-sjangeren med tittelen «The Rom-Com Reborn».  Forfatteren innrømmer at så og si alle ‘straight -up rom-coms’ de siste 25 årene har vært dårlige, men nå, i et nytt format, litt annerledes enn før, er den gjenfødd.  Forfatteren bruker filmen «The One I Love» (2014, Regi: Charlie McDowell) som eksempel på en ny bølge rom-coms som skiller seg ut fra de parodisk formulaiske, kjipe eksemplene som har gitt sjangeren et dårlig rykte. New York Times skrev i en lignende artikkel at indiefilmskapere har skapt en ny type ‘quirky’ rom-coms som generelt tas godt imot av filmkritikere.

oneilove

Mark Duplass og Elisabeth Moss i «The One I Love»

Et utgangspunkt for begge disse artikkelene er en Grantland-sak som spør seg hvorvidt  den romantiske komedien har utspilt sin rolle. Er dens relevans lagt igjen i en tid da humor rundt «menn fra Mars og kvinner fra Venus» og misforståelsene dem imellom var hysterisk morsomme? Har vi vokst fra det?

Slate og New York Times virker å svare at alt som trengs er å modernisere stilen. At filmskapere med ‘quirky’ ambisjoner kan dekonstruere et forhold mellom to mennesker på spennende nye måter. «The One I Love» er ikke et godt argument for det synspunktet. Filmen har et ok spennende utgangspunkt – et par på parterapi blir sendt til skogs for å finne fred, uforstyrret og alene i et feriehus. De skjønner etterhvert at i et uthus finnes dobbeltgjenger-utgaver av dem selv som muliggjør leken, og kanskje farlig, utforsking av hva det er i sin motpart de liker, og ikke liker. Filmen blir dessverre for opphengt i sin sci-fi gimmick og glemmer å utvikle de to karakterene videre. Dessuten er det lite komikk her, og filmen båssettes enklere blant en ny bølge high concept-filmer et sted i 2000-tallets indie drama-landskap.

Grantland nevner Spike Jonzes «Her» (2013) som et annet eksempel på en film som prøver å puste nytt liv i sjangeren, og vi begynner å ane et mønster. De nye håpene for sjangeren strekker seg langt unna de klassiske utgangspunktene for kjærlighetshistorier, med sci-fi og moderne unnskyldninger for hvorfor det er relevant  å fortelle historien. Dette er ikke egentlig filmer som tilbyr rom-com-sjangeren og ‘straight-up rom-coms’ noe nytt, kun mer eller mindre smarte arthouse-fabler for middelklassen.

her

«Her»

Man kan kanskje skjønne hvorfor filmskapere er redde for å lage rett-fram romantiske komedier. Mange relativt nylige filmer som til premieren ble mottatt omtrent som den nye vinen Slate snakker om nå, ser i dag daterte og pinlige ut. Vi husker med gru den inderlige indiepop-schmaltzen i Zach Graffs «Garden State» (2004), og en av filmene som virkelig gjorde ‘quirky’ til et skjellsord og et twee soundtrack til en varsellampe, «Juno» fra 2008. Er man for opptatt av å gjøre om sjangeren til sin egen greie kan det gå veldig galt.

Vi trenger ikke snakke høyt om suksessen Judd Apatow hadde med sin serie filmromanser der bleikfeite, barnslige menn overbeviste pene, smarte damer om at skjebnen førte de sammen. Apatow gikk på mange måter på tvers av det som gjorde flere romantiske komedier til mesterverk i sin tid (på 30-tallet og utover) – han var barnslig opptatt av humor rundt hvor forskjellige utgangspunkt menn og kvinner har, i rak motsetning til de likestilte sparring-partnerne som turtelduene nesten alltid var i de beste rom-comene fra Hollywoods gullalder.

pride-prejudice_2460050b

Så hadde kanskje The Atlantic en bedre vinkling på historien da de hevdet at den romantiske komedien er død, men filmromansen som sådan møter lysere tider. Det finnes ihvertfall nok av kritikerroste dramafilmer post-2000 med mellommenneskelige sonderinger, selv om ikke alle huskes like godt et par år senere. Men disse har lite til felles med sjangerikoner som «The Awful Truth» og støtter bare opp om inntrykket av at den nye vinen Slate med flere snakker om ikke har noe med sjangeren å gjøre.

Kanskje er det derfor man på 90- og 2000-tallet har vært så glad i Jane Austen-filmatiseringer: De er skuddsikre påminnelser om ingrediensene som gjorde sjangeren så appellerende for publikum og filmskapere i utgangspunktet: De intellektuelle duellene som gjør forhold spennende og den slu satiren som forteller oss noe om vårt samfunn mellom de søte øyeblikk.