Preston Sturges’ juleevangelium

«Remember the Night» (1940) var det siste manuskriptet Preston Sturges skrev før han ble regissør. Han var lei av at regissører fikset og trikset med manuskriptene han skrev og fant ut at han måtte ta full kontroll selv. Men han skrev trolig aldri noen bedre film enn den Mitchell Leisen regisserte.

remember

«One of these days one of you boys is going to start one of these scenes differently and one of us girls is going to drop dead from surprise.»

Remember the Night er kanskje den beste julefilmene som er laget. «Julefilm» er ingen tydelig definert sjanger, selv om jeg har lekt med tanken på et ratingsystem basert på julekosnivå, og jula dominerer ikke plottet i Remember the Night, men vi får fine julescener, varme stuer og pakkeåpning, og glade budskap står definitivt i sentrum. En julefilm.

Noe av magien i filmen er at vi likevel slipper moraliserende pekefingre. Lee Leander (Barbara Stanwyck i en så god tolkning at Sturges etterpå satt seg ned og skrev en komedie skreddersydd for henne) er en tjuv og skurk som stjeler et smykke i julerushet og må møte i retten. Aktor John Sargent (Fred MacMurray) er spesialist på å få satt kvinnelige mistenkte i bur, skjønner at en juleklar jury barmhjertig innstilt ikke vil dømme noen, og får utsatt saken til over nyttår. Påvirket av julestemningen selv betaler han kausjon for Leander, som gjennom en misforståelse ender opp i hans eget hus. Plutselig må aktor og skurk feire jul sammen, og Lee blir med John hjem til hans familie. Scenen er satt.

I mange tilsvarende tilfeller ville scenen vært satt for forvikling og farse, der Stanwycks skurkebakgrunn skjules og skjules før den endelig oppdages til stor konflikt. Kanskje kunne hun tårevåt forklart hvorfor hun måtte ty til tyveri for å redde seg. Men ikke i Remember the Night. Den unngår det enkle sentimentale og komiske og gir oss heller en julefortelling om medmenneskelighet på det mest grunnleggende. John Sargents familie får  tidlig greie på fakta og fortsetter å behandle Leander med varme og omtenksomhet. Hun får feire en god jul med mennesker som bryr seg om hverandre, og Sargents mor konkluderer med at det eneste hun nok har manglet er kjærlighet, ikke straff og instruks. Leander vil ikke bortforklare forbrytelsene med at hun er kleptoman, eller at hun var sulten. Selvsagt er ikke alt rosenrødt, og uten å avsløre for mye er tross alt Leander på vei mot en ny rettssak, og en avslutning på filmen som er enestående god men ikke utelukkende ‘happy’, men kunstig konflikt er ikke filmens drivstoff.

Mye av det ligger i manuskriptet. Sturges er vittig og skarp, men ikke bare det. Der andre filmer ville endt en scene når følelsene var på bordet tar Sturges dialogene hakket lengre, og lar karakterene observere og stille spørsmål på en måte som føles ‘sann’ og naturlig. De stikker inn i sakens kjerne og lar oss forstå at reelle indre konflikter finner sted. Dette blir så filmens appell: At vi får kjenne på ekte menneskers utfordringer, smerte og glede, satt i en ofte morsom og kvikk film som også byr på komikk og til og med action. Igjen får vi et eksempel på en film der et noe søkt, konstruert utgangspunkt overhodet ikke står i veien for ekte følelser så lenge man ikke undervurderer publikums interesse i mennesker av kjøtt og bein.

Manusforfatter Sturges likte ikke at regissør Leisen kuttet i manuset hans og forandret fokuset over på Stanwycks karakter, og fikk til slutt nok av å være underlagt regissørers smak og behag. Men Leisen var en smartere regissør enn han ble gitt kreditt for og bidrar betraktelig til å gi filmen et mål og en mening. Morsomt nok hevdes det at Billy Wilder, som også var manusforfatter først, også var misfornøyd med Leisens endringer på hans manus for klassikeren Midnight (1939, regi: Mitchell Leisen) og bestemte seg for å bli regissør. Leisen var altså ansvarlig for at flere gode manusforfattere ble gode regissører, men han kunne definitivt sin sjanger selv. Alene ville trolig Sturges skydd det sentimentale i så stor grad at filmens hjerte forsvant.

Barbara-Stanwyck-Mitchell-Leisen-John-Gershgorn-Remember-the-Night

Barbara Stanwyck og regissør Mitchell Leisen

Barbara Stanwyck var en ekspert på denne type tøffe, trøblete karakterer og gjør sitt til at filmen aldri ender opp med å handle om en skurk som ser lyset og blir snill og god. MacMurray, som senere spilte mot Stanwyck i Double Indemnity (1944) og under castingen da uttalte forskremt at han var feil mann for rollen fordi man faktisk «had to act» i en seriøs rolle som det, glir lett inn i rollen som sympatisk og tilbakelent familiemann. På mange måter gjør Stanwyck og MacMurray i Remember the Night den motsatte filmen av Double Indemnity  med roller motsatte dens kyniske, kalde mordere – en film om forståelse og vennskap, helt uten falske fakter.