Begin Again – en ny start?

Jeg har tenkt å ta tak i (det vil si ihvertfall skrive et par innlegg om) den nye vinen romantiske komedier, filmer som nylig er sluppet til generell god mottakelse og omtaler som gjerne nevner noe om hvordan filmene overgår sjangerens ruskete rykte. Slate Magazine skrev sågar en artikkel i sommer kalt «The Rom-Com Reborn» der de nevner filmer som «gjenoppfinner sjangeren». Mer om den senere – Begin Again er ikke blant filmene nevnt i artikkelen, men kunne fort vært det, med 82% på Rotten Tomatoes , 7.6 på IMDB og et soundtrack høyt på Billboard. Regissør er John Carney, iren som i 2007 ga ut den bittelille musikalfilmen Once som nærmest ble en box office-sensasjon i forhold til budsjettet og vant Oscar for beste sang. I land såpass langt borte fra Irland som Sør-Korea er Once et allment akseptert referansepunkt, en film ‘alle’ kjenner, og Falling Slowly en allsangsfavoritt.

beginagain

Carney er tilbake i musikal-ish-sjangeren med Begin Again, og budsjett og stjernegalleri er oppgradert. Gretta – eller Keira Knightley, mer sjarmerende som skuespiller for hvert år vi kommer unna Pirates-filmene, er vår hovedmusikant, en singer-songwriter med et turbulent forhold til popstjernen Dave Kohl (spilt av popstjernen Adam Levine) bak seg og en karriere på hell. Hun møter Dan, spilt av Mark Ruffalo – alltid passe rufsete og løs i fisken til å bli hyret som ufarlig sjarmør – en plateprodusent med dårlig hitprosent de siste årene og en jobb som henger i en tynn tråd. De møtes, hennes musikk fenger Dan, og sammen ender de opp med en plan om å spille inn plate. Begin Again er kanskje strengt tatt ikke en rom-com-musikal, og kudos til Carney for mindre forutsigbare vendinger – søt musikk oppstår mellom Ruffalo og Knightley, men bare bokstavelig talt, for selv om Knightley er fram-og-tilbake et par ganger i forholdet til Levine er ikke hennes romantiske eventyr filmens fokus.

Like fullt er mange velkjente sjangerelementer til stede, og da både om man tenker på sjangeren som rom-com eller som moderne, ‘smart’ amerikansk dramedy. Levines popstjernekarakter blir en skissert karikatur, ‘den andre mannen’, Knightley og Ruffalos første møte finslipt formulaisk, de store klimaks polert meningsfulle. Ekstra traurig er det at Han skal gjøre noe stort ut av Henne, igjen («I cannot believe what he’s done to your songs!»). I en scene i filmen sier Ruffalos karakter til Knightleys at han liker å sette på seg høretelefoner og se på hverdagslige ting rundt seg, for banale øyeblkk blir interessante  og tunge av mening satt til et soundtrack. Her føler jeg Carney avslører litt vel mye av egen strategi som filmskaper, for både Once og Begin Again er for rike på nettopp disse banale scenene med søt musikk, og sitatet blir en ikke helt flatterende oppsummering av regissørens karriere.

Ellers er filmen virkelig rik på musikk og fremføringer av filmens originale låter, som skal være en del av Grettas album. Vi hopper fra performance til performance der Knightley med musikalske cameos som Cee-Lo Green blant artistene i hennes band spiller inn plata på alle mulige slags steder i New York. Som med Once fenger ikke den introspektive gitarstrummingen og de naive tekstene meg i særlig grad og der ligger vel hovedforklaringen på hvorfor jeg ikke kan si at filmen fungerer hverken som drama eller musikal. Den musikalske profilen er beige-grå og låtene flyter sammen i en grøt som gjør det vanskelig å huske noen høydepunkt eller følelsestunge sentrale øyeblikk. Men Carney og hans låtskrivere treffer åpenbart noen der ute. Igjen er hans soundtrack på toppen av de Sør-Koreanske hitlistene.

once

Filmen ender opp som alt for pregløs i forsøket på å skape magiske øyeblikk etter øyeblikk. Once hadde i det minste et fengende utgangspunkt – en Brief Encounter-aktig fantasi om to mennesker som bare tilbringer et øyeblikk sammen og lar de sterke følelsene brenne ut der og da. Begin Again er et mer tradisjonelt narrativ og sper på med underlige sidesprang. Blant annet får vi bli med på et subplot der hans datter Violet (Hailee Steinfeld) lærer seg at det ikke er kult å kle seg sjuskete og blir striglet og aksektabel (??).  Hint om aktualitet med spark til dagens dårlige inntjeningsgrunnlag for artister blir bare det, løse hint.

Jeg setter pris på Carneys ide om å lage en mer jordnær Music and Lyrics , men håndverket er ikke godt nok til at det føles som et reelt alternativ til noe. Begin Again er egentlig bare mer av det samme om igjen.