Hvordan skaper vi flere som Armond White?

For å skrive et innlegg om National Reviews filmkritiker Armond White strekker jeg rammebetingelsene for denne bloggen ganske langt – men siden han som kritiker blant annet har kjempet utrettelig for kritikerslaktede romantiske komedier sier jeg det er greit. White, som gjennom mange år har vært nettkjendis for sine kontrære kjerringa-mot-strømmen-anmeldelser og korstog mot kritikerfavoritter, var forrige uke ute med en sedvanlig tirade, denne gangen formet som oppsummering av de 20 filmene som har «destroyed art» siden 2004 og ført til et politisk og moralsk brudd mellom leire i filmverdenen, ledet an av kyniske kritikere.

Listen er ikke overraskende for folk som kjenner Armond White som merkevare og provokatør. White er bare et «nett-troll» ifølge de mange ‘haters’ som hoier og ler på sidelinjen og gnir seg i øynene av vantro når deres favoritt nevnes blant årets verste, eller som det mindreverdige motstykket til en pupertal prompekomedie. Dette er Whites metode: Sett en populær og kritikerrost film opp som et symbol på alt som er feil med film og det amerikanske samfunnet, tilby sveipende kommentarer om dens relasjon til alt fra Obama-administrasjonen til Hollywoods rasespørsmål og anbefal heller i glødende ordelag en film som ofte ligger under 10% på RottenTomatoes.

armond-white

Armond White

I manges øyne har White vært en ren klovn helt siden han begynte å få oppmerksomhet på nett for sine sprell. Hans raseri mot så og si alt som er kritikerrost blir endimensjonalt tøv i manges øyne. Men hans kritikere har humret med og ventet spent på hva slags søppel han velger å hylle neste gang, og denne uskyldige klovnerollen har stått  noenlunde uforstyrret, helt til White tok sine sleivspark til den virkelige verden. Gjennom et par prisutdelinger og samlinger de siste åra klarte han å skjelle ut prisvinnende skuespillere så de visstnok var på gråten, og rope mot regissør Steve McQueen “You’re an embarrassing doorman and garbage man”  og dermed oppleve å bli kastet ut av New York Film Critics Circle Awards. Nå var han bare plagsom. Fysj og skam, at sånne tullinger får boltreplass i det hele tatt, ble omkvedet.

Faktum er derimot at White, gjennom å stå på sitt, har inntatt en posisjon som i det ensformige, mainstream kritikerlandskapet har stått ubemannet og uten håp for fremtiden. Han har, som en svart, homofil, republikansk og kontrær filmanmelder per definisjon blitt en genuint alternativ stemme – og virkelig viktig fordi han provoserer så grunnleggende, nekter å spille på lag med de andre selv i pent kledde omgivelser på prisutdelinger, ikke skriver det han skriver om en påtatt klovnerolle han legger vekk når han trår ut på gaten, og som heller vil rope ut upassende skjellsord til kolleger enn å bli venner med de.

Det er ikke et akseptabelt alternativ å bare flire av og forkaste Armond White når han er den eneste som oppfyller noen helt grunnleggende kriterier for å kunne sies å tilby et alternativ til den stort sett enige og konsensus-vennlige veggen av etablerte filmkritikere som trolig også ser ganske like ut på utsiden.

Det betyr ikke at vi skal sitte her og hylle det Armond White skriver bare fordi han skriver det. White kunne vært så uendelig mye mer interessant som skribent og hans anmeldelser så verdifulle i dialogen rundt film og filmkritikk, om ikke han var så slepphendt med dårlige poenger og så ofte dårlig til å presentere selv de argumentene som kan ha noe for seg. I hans nyeste liste langer han for eksempel ut mot «The Dark Knight» (2008) fordi den «underminerer heroisme, forkaster sosialnormer og omfavner anarki», selv om de av oss som har sett Nolans Batman-epos umulig kan konkludere med annet enn en at en konservativ anti-opprørsk ideologi med moralpolitiet Batman i spissen seiret.

Hovedproblemet er at når han finner en kjepphest å ri, om Obama-administrasjonens rasepolitikk, for eksempel, og filmkritikeres blåøyde venstreorienterte verdenssyn, og så videre, så må filmene han anmelder passe inn i hans raljering koste hva det koste må. Svært ofte blir assosiasjonene hans dypt komiske, tidvis tragiske. White ligger ikke så langt unna internett-memen «Thanks Obama» i subtil skyldsfordeling. Av og til treffer han likevel, om ikke annet som en nødvendig protest mot enkelte filmer som glir alt for motstandsfritt gjennom kritikermaskineriet.

Like fullt handler ikke dette om hvorvidt White overbeviser oss med sine poeng, eller om filmene han liker er gode. Han er den han er og har et bredt publikum og et forum for sine utspill og er derfor viktig. Alle som er interessert i at filmkritikk skal bety noe må være interessert i at filmer dekkes av alternative stemmer –  sinte, plagsomme stemmer, kjeftesmeller og bråkmakere, kritikere som brenner intenst for filmer alle andre hater.  I dag er enigheten så kvelende  at når en anmelder gir kritikerroste filmer dårlig omtale kalles han eller hun for «oppmerksomhetssyk» eller provokatør. Kanskje fjernes vedkommende fra Rotten Tomatoes for å ha vært for uenig med de andre.

I Norge har vi hatt noen få kontrære kritikerkjendiser som pensjonerte Arild Abrahamsen, selv om han  på ingen måte stod utenfor og så inn på samme måte som White, og mest ble sett på som en trivelig nisse. Det blir færre og færre fulltidsansatte, bredt leste filmkritikere, og derfor er det vanskelig å være optimist for at utvalget skal bli mer variert. Aggregatsidene på nett har bare bidratt i enda større grad til å gi inntrykk av at det ikke er vits i å debattere verdien av noe. Man må likevel håpe at flere enda bedre filmkritikere med meningers mot er like gode til å provosere seg inn i rampelyset som Armond White.