Er en dokumentarfilm tidenes rom-com?

Enkelte prosjekt er så knyttet til en tid og et sted at det bare kan gjennomføres en gang.  Ross McElwees «Sherman’s March: (A Meditation on the Possibility of Romantic Love In the South During an Era of Nuclear Weapons Proliferation)» (1986) er et sånt prosjekt. Da McElwee var i startgropa med produksjon av en dokumentarfilm om general Shermans herjinger i sørstatene under den amerikanske borgerkrigen inntraff en tragedie: Han ble dumpet av kjæresten på traumatisk vis og klarte ikke lenger holdet fokuset på film. Det som så fulgte var en rekke innfall, tilfeldigheter og utrolige møter som sammen formet en av tidenes mest unike kjærlighetsfortellinger.

Sherman’s March er først og fremst en film om sørstatene i USA. McElwee vokste opp der og sørstatene finnes i alt han gjør. Med krigsfilm på vent drar han hjem til far og og stemor, men stopper ikke å filme. Både mor og søster er interessert i å se Ross finne seg en ny dame, og hjemme i Charlotte, North Carolina dukker de første av mange damebekjentskaper plutselig opp i bildet. Filmen er en slags episodisk road movie der nesten alle hovedkarakterene fremstår som potensielle romanser. Da søsteren foreslår å bruke kamera som sjekketriks går det opp for McElwee at det ikke bare er historiske monumenter som kan filmes. Med kamera som våpen og samtaleemne knytter McElwee vennskapsbånd og fanger de mest intime, nesten ukomfortabelt personlige øyeblikk på film.

Dramaet i filmen ligger i McElwees valg om å filme mye mer enn det som høflig er. Når en samtale blir pinlig eller rar tar han bare et strammere tak rundt kamera og zoomer inn på ansiktsuttrykkene. Tidlig nok laget til at nette, bærbare kamera ikke var veldig vanlige var Sherman’s March perfekt timet for å gjøre McElwees objekter akkurat passe nysgjerrige men liketil, til tross for at de snakket med en mann med kameralinse i trynet i stedet for to øyne. Komikken ligger i at disse menneskene er så rare, gode, sære og uredde at filmen blir et ofte lattervekkende tversnitt så rikt på historier at man sitter igjen med selve lukten av stedene han reiser gjennom.

Sherman’s March følger livets rytme gjennom sin rimelig lange spilletid, og lar historiene styre kamera. Treffer Ross en attraktiv (som venn, som filmkarakter) person snur han på en femøring og dykker ned i personens liv. Ta Pat, en skjønnhet fra hjemstedet som drømmer om å bli skuespiller og som Ross ikke klarer stoppe filme når hun gjør cellulittøvelser eller står på rulleskøyer. Pat, som også skriver et filmmanus av galaktiske proporsjoner med hennes egen livsfilosofi som fundament, må dra til storbyen for å kunne gå på auditions. Ross setter seg i samme bil, følger trofast med, støtter opp om hennes valg. Blir det noe av de to? Nei, føler vi, hun lever i sin egen verden der Ross bare står på sidelinjen, og dessuten er en annen mann i bildet, og de virker ikke kompatible.  Men Ross vil ikke si farvel, er tydelig betatt, og det er Pat som til slutt flyr videre til nye jaktmarker.

Sherman's March (McElwee, 1986)3

McElwees voiceover observerer det som skjer, følelsene som bobler under overflaten, hva disse møtene betyr. Stilen er deadpan og selvironisk, morsom men seriøs. Av og til snur han kamera på sitt skjeggete selv. «It seems I’m filming my life in order to have a life to film, like some primitive organism that somehow nourishes itself by devouring itself, growing as it diminishes». Samtidig er han ikke helt ferdig med General Sherman. Hans dater brytes opp av historietimer og refleksjon. Sherman er hatet i sørstatene, men McElwee ser tragedien i livet til mannen som elsket ‘the south’, men ble beordret til å føre brutal krig der. Hans sympati for ‘slakteren’ møter liten forståelse.

Det er kald krig og frykten for atombomben ligger i lufta. Hans nye venn Claudia kjenner en survivalist-gruppe som bygger et samfunn i skogen der amerikanske verdier kan forsvares og videreføres selv om bomba kommer. Eldre menn snekrer, tygger skråtobakk og leverer teser som avsluttes med «you can’t trust the communists». «Vi vil tilbake til «Little House on the Prairie», der familien er den dominante faktoren i våre liv», sier de. Men det er ingen damer i leiren deres. Ross drar videre, men om natta drømmer også han om himmelen som lyses opp av bombene.

Menneskene McElwee treffer er alle så fascinerende, forskjellige og rike på historier at man nesten ikke tror på at han var så heldig. Litt hjelp får han. I Charleston treffer han sin tidligere lærer Charlene, en gjenganger i flere av McElwees filmer – en brautende, ublu kvinne som snakker fra levra og mangler tålmodighet. Hun har alt pekt ut Ross’ kone, en lokal sangstjerne ved navn Dede. Ingenting å lure på, avtal dato. De tilbranger tid sammen og Dede er hyggelig, hun, men også mormoner på sin hals, og ute etter en mann som kan bringe presteskapet inn i huset. Den mannen er ikke Ross.

På en nærmest ubebodd øy treffer vi Winnie som jobber med en Ph.D i lingvistikk («the only important things in life are linguistics and sex»), og hennes intellekt appellerer nok til at Ross blir værende tross en insektinvasjon i hytta som ødelegger nattesøvnen. En romanse finner sted. I neste klipp har det gått måneder. Ikke alt skal filmes. Men Ross har vært vekke fra øya, for å tjene penger, og Winnie har funnet seg en annen. Hun ville ikke vente mer.

Hvis hans mål var å søke make for livet ankommmer McElwee disse kvinnenes liv til helt feil tid. De har alle sine egne prosjekter, profesjonelle eller personlige, som ikke passer med hans rytme. Venner av venner, eks-kjærester, familiebekjente – de blir en del av hans road trip, et opphold på dager, uker, måneder, og så et farvel. Burt Reynolds, som da filmet i sørstatene, blir tilfeldigvis en gjennomgangsfigur i filmen og utrolig nok treffer vi både den ekte Burt og en dobbeltgjenger i løpet av turen. «Min nemesis» kaller Ross han – alle elsker Burt.shermans-march

Siste kvinnelige motpart i filmen er en tidligere flamme, en advokat, som nå er i ferd med å etablere seg med en ny kjæreste.  Ross er forelsket, hun er ikke det lenger. Hvorfor? spør Ross, men det er jo ikke egentlig et rettferdig spørsmål, og han vet det selv. Hans avhør av Karen er pinlige. Filmen må avsluttes. Den rette lå ikke langs general Shermans rute i sør.

Ross McElwee har fortsatt å lage intenst personlige dokumentarfilmer, om nyhetenes kraft, tobakkproduksjon, berlinmuren og egen famile (nå gift med barn), der hans privatliv og hans røtter knyttes mot det universelle.  Hverken han eller andre kan gjøre noe som Sherman’s March igjen. At han ikke var kjent som dokumentarfilmskaper på tiden gjør møtene så naturlige som de er, og hans intenst selvransakende stil levert i monologer over bildene kan ikke kopieres. Her er et dokument, om den kalde krigen, om livet i USA, om sjelen til sørstatene, som du kjenner nærheten av mer enn noen film som uttalt setter seg som mål å fange akkurat det. Det er kraften i det personlige som har gjort McElwee til den enestående filmskaperen han er.