Klimakset

Her en kveld satt jeg foran TVen og så på Fever Pitch (2005, regi: Peter & Robert Farelly), og lurte på om jeg skulle skrive noe om sportsfilmer –  og mer spesifikt sportsfilm pluss romantisk komedie i samme pakke. Mange svake filmer har blitt enda dårligere av å krysse av for samtlige klisjeer både hva stor kjærlighet og store sportsprestasjoner gjelder. Sportsfilmen, med de uunngåelige slow-mo øyeblikkene helt mot slutten i den avgjørende kampen er nok mer plaget av parodisk formulaiske manus enn de fleste andre sjangre.

feverpitch

Men Fever Pitch passer ikke helt inn i denne sammenhengen. Blant annet fordi helten, spilt av Jimmy Fallon, ikke er en idrettsutøver men en supporter.  I stedet gikk tankene til den romantiske komediens største klisje: Klimakset.

Fever Pitch er en slags remake av den britiske filmen Fever Pitch basert på Nick Hornbys roman Fever Pitch. I den amerikanske utgaven handler det om baseball, og ikke fotball. Fallon og Drew Barrymore oppfyller ellers romcom-kravene for love interests: Hun er smart og suksessrik, han er småklumsete, nerd og ofte ubarbert. Menneskene er semi-hippe og urbane. Vitsene serveres selvuhøytidelig a la Friends. Kaffe drikkes og parker spaseres i gjennom to akter og montasjer finner sted i den tredje.

Filmen er OK. Midt på treet. Farrelly-brødrene har nå og da vist en viss teft for sympatisk gjøgleri, men få vil huske Fever Pitch når deres karriere oppsummeres. Hornbys konsept om den sportsgale tullingen som setter forholdet på prøve grunnet sin kjærlighet for favorittlaget har rimelig smertefritt forflyttet seg til Boston, baseball og Red Sox-fanatisme. Det var nok det heldigste valget Farrellys gjorde: Boston Red Sox vant samme år World Series for første gang på 86 år og filmskaperne fikk en avslutning på filmen de knapt kunne ha planlagt.

Filmen bringer forøvrig lite nytt til sjangeren. Mest klassisk av alt er avslutningen (her presentert uten spoilervarsel fordi dette kan du forestille deg selv): Barrymores karakter får nok av at alt må planlegges rundt baseballsesongen, slår opp, og montasjemusikken gjør entré: Fallon sipper, angrer og er i ferd med å kaste baseballen fanden i vold da Barrymore skjønner hvor mye han elsker henne, tilgir galskapen og løper over Bostons Fenway Park-stadion midt i en kamp for tårer og kyss.

Spørsmålet meldte seg: Må det forelskede par i alle romantiske komedier gå fra hverandre og gi opp alt før de løper i hverandres armer i filmens klimaks? Det er fristende, selvsagt, som regissør, for de store følelsene kommer da av seg selv. I Fever Pitch advarer til og med Fallons karakter tidlig om at det er sånn forholdene hans går, og Barrymore lover at hun skal takle det, men som publikum vet vi da akkurat hvordan hver eneste beat i filmen vil følge. Det er som om Fallon sier, «du visste hva du gjorde når du satt deg ned med denne filmen».

Skal man frarøve lettbeinte filmromanser sine tåreperse-home runs? Er ikke det et naturlig element når to menneskers småkronglete forhold skal skildres? Joda, store øyeblikk er fint. Problemet er at disse filmene stopper å fortelle historier og karakterene stopper å være mennesker sånn cirka halvveis uti filmen.  Plutselig kommuniserer ikke karakterene, plutselig utvikler de seg ikke lenger. Alt som står igjen er at manusforfatter følger den stiplede linjen til mål, og bildet man står igjen med er det samme uansett hvilke originale kvaliteter rollegalleriet i utgangspunktet hadde. Det går an å lage useriøs, kommers underholdning uten å kaste bort så mye av publikums tid. Skulle man tro.

Det finnes selvsagt unntak. Det finnes gode og dårlige filmer som gjør noe annet. Det er kanskje på tide at jeg skriver om noen av de. Men som oftest er filmskaperne konservative når det gjelder innhold og forsøker heller å forandre på det overfladiske. Komikken og nyhetsverdien i at Drew Barrymore løper som en streaker ut på Fenway Park-matta (i stedet for å løpe mot gaten på en flyplass, for eksempel) skal få oss til å glemme at vi har sovet gjennom de siste tjue minuttene.

Romantiske komedier trenger ikke være mer enn nettopp det – de trenger ikke strekke seg etter andre knagger å henge på, de skal få lov å være enkle fortellinger (eller vitser) om forhold. Men når det er det som tilbys  menneskene by på seg selv.  Skal de underholde kan de ikke forsvinne i scener som kun er funksjonelle, skapt for å drive det trauste plottet framover, og som ikke sier oss noe om menneskene. Problemet er, tror jeg, manglende tro på egne ferdigheter, eller produsenters manglende tro på andres ferdigheter. Trolig dyktige manusforfattere kan injisere en film med all sjarm de makter – får de så begrenset spillerom at de uansett må sette sammen det samme IKEA-møbelet av en film blir kvalitetene kun ubetydelig maling på skjelettet.

Formler kan funke bra de. Selv om James Bond har blitt mer spennende de siste årene ved å rokke ved Bond-formelen er mange tidligere Bond-filmer så underholdende fordi de er (ofte komisk) formulaiske. Men Bonds sjarm ligger i lekne actionscener og eventyr-setpieces. Selv den mest lettbeinte romcom må appellere til publikum med mellommenneskelige relasjoner. Når 007 er formulaisk og sprellene hans fantasiløse (eksempel: The Man with the Golden Gun) feiler også James Bond.

I forrige innlegg skrev jeg om  A Letter to Three Wives fra 1949. Den filmen har et søkt utgangspunkt som isolert sett kanskje er flåsete, men dens high concept ender opp som en  bagatell og manusets virkelig attraksjon er en uvanlig struktur og tre historier som står sammen på uforutsigbart vis og først og fremst forteller en historie om karakterene, ikke hinderløypen de må gjennom for å få pokalen til slutt. Hollywood i dag er ikke redd for high concepts og på overflaten helsprø historier, som i årets Drew Barrymore-komedie Blended, med sin usannsynlige, spesialeffekt-drevne slapstick på Afrika-ekspedisjon. Men under de forskjellige forkledningene er elementene de samme. Karakterene i Fever Pitch har sjarmerende øyeblikk og hint om personlighet, men det får aldri noe å si og de får aldri bestemme sin egen skjebne. Det gjør formelen. I denne tradisjonen er friheten til å leke seg med manus nærmest fraværende. Uansett om vi befinner oss i Bostons gater eller med elefantavføring i trynet på en afrikansk slette er det de samme utstillingsdukkene som kysser hverandre til slutt.