A Letter to Three Wives – Mankiewicz sardoniske parterapi

For mange er trolig Joseph Mankiewicz mest kjent som regissør av filmen som var så dyr at den aldri kunne bli suksessfull – Cleopatra (1963), med Elisabeth Taylor som hersker over de mest storslagne filmsett i historien. Men filmene Mankiewicz vant mest priser for, og som står igjen som hans beste, handlet mer om gode karakterer, vidd og det moderne liv enn effektmakeri i episk skala.

Av disse står nok All About Eve (1950), med Bette Davis i hennes definitive rolle – rå og ustyrlig – og Anne Baxter som en uhyggelig hengiven venn i skyggene, igjen som den største. Sammen med Sunset Boulevard (1950) og A Star Is Born (1954) utgjorde All About Eve en slående 50-tallstrio av filmer som tok for seg det vanskelige problemet ‘Hollywood og alder’, og hvor galt det kan gå når man blir gammel i en underholdningsbransje som forguder det unge og nye.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt mindre kjent, selv om den tok hjem to Oscarstatuetter, er A Letter to Three Wives. Skrevet av Mankiewicz selv (sammen med den flittige forfatteren Vera Caspary), som alle hans beste filmer er, benytter den seg av en noe søkt, men effektiv gimmick for å studere tre ekteskap under lupen. En dag da Deborah, Lora Mae og Rita skal på piknik dukker plutselig et brev adressert til de tre opp, fra den mystiske Addie Ross, en bekjent av de tre vi aldri får se  og bare kjenner som voice-over.  Hun annonserer høytidelig at hun har dratt fra byen, og attpåtil stukket av med mannen til en av de tre kvinnene! Strandet på en øy og ute av stand til å ta kontakt med sine kjære ender de tre opp i spekulasjon om hvorvidt – kan det være? – deres egen mann er den skyldige.

a-letter-to-three-wives-driving

«We’re beginning to behave like.. some movie about a women’s prison»  – Ann Sothern og Jeanne Crain i A Letter to Three Wives.

Dette oppsparket gir Mankiewicz og ensemblet av skuespillere mulighet til virkelig å leke seg med ideen om det perfekte ekteskap og presentere konstellasjoner som står i sterk kontrast med mange av de etablerte normene for middelklasseidyll på 50-tallet, for eksempel presentert på TV-skjermen det tiåret. Den mystiske Addie Ross viser seg å ha et helt eget grep om alle i filmen, og en slags uklar fortid med samtlige ektemenn, og hun er katalysatoren som avslører sprekkene i forholdene og får ekteparene til å konfrontere sine egne engstelser.

Gjennom flashbacks får vi innsikt i spiren til all usikkerheten. Vi følger først Deborah (Jeanne Crain) da hun som nygift ankommer byen sammen med mannen Brad (Jeffrey Lynn). Utilpass blant fintfolket Brad omgås med, i sin gammeldagse kjole og uten de forfinede manerene hun forventer av vennene hans, drikker og snubler hun seg gjennom den første kvelden sammen på byen. Samtidig oppdager hun at folk flest så for seg at Brad skulle gifte seg med, ja nettopp, Addie Ross. Er hun den rette for han?

Den alltid syrlige Lora Mae (Linda Darnell) bor med sin arbeiderklassefamilie langs togsporet i kummerlige kår, men får en glød av ambisjon over seg når hun treffer den eldre, velstående handelsmannen Porter (Paul Douglas) og porten til et annet liv åpner seg på gløtt. Skilt som han er lar Porter seg velvillig flørte med, men noe mer seriøst enn det er for han uinteressant. Da Lora Mae ser et portrett av Addie Ross i Porters stue krever hun at det byttes ut med sitt eget, og at han frir til henne. Etter sterke protester må Porter tafatt akseptere tap: «Okay, you win, I’ll marry you». Men flere år senere tror fortsatt Porter Lora Mae kun er ute etter lommeboka hans.

Linda-Darnell-in-A-Letter-To-Three-Wives-1949

Rita (Ann Sothern) skriver romantiske hørespill for radio og hennes mann, George (Kirk Douglas), føler seg fra tid til annen mindre viktig enn Ritas karriere. I et fantastisk portrettert middagsselskap med Ritas sjef, en Mrs. Manleigh, som egentlig bare er interessert i sponsoravtalene hørespillene gir henne og tvinger selskapet til å sitte gjennom to timer radiosåpe, renner begeret over for George. Han makter ikke lenger, bare for å være en god mann, late som han liker Ritas sjef og langer ut i en herlig meta-kommentar mot hennes kyniske syn på kultur som et produkt man bare skal klistre en sponsorlogo på.

Forholdet mellom Rita og George snur idealfamilen fra 50-tallet på hodet – Rita er en travel karrierekvinne som forsørger familien og har til den gammeldagse Porters store forskrekkelse  kjøpt dressen George bruker i selskapet.

Porter: Funny thing for a wife to give her man a tuxedo.

George: An even funnier thing for a husband to give his wife.

Porter: I still don’t think a woman oughta buy clothes for a man.

Rita: It’s about time they start.

Porter: Contrary to nature. It’s why we’re made strong and women weak. Teach our kids that and there’ll be more men. 

Rita: And more wars. Leave my kids out it.

George: But those standards don’t apply to me, Porter, because in this man’s world I’m not a man.

Hennes mann er den sensitive, følende læreren som må jobbe hardt for å overtale kona så ikke alt de to snakker om er karriere og penger.

Skuespillerensemblet får boltre seg med et ofte komisk og alltid smart manus som dekonstruerer ekteskapsidealet og setter sammen nye, mindre svart/hvitt-malte varianter – kanskje mer problematiske, mindre enkle å forstå, som likevel kan fungere når to mennesker respekterer hverandre.

Mørkekvinnen Addie Ross, som vi aldri møter og mest fremstår som en spøkelseshistorie, en unnskyldning for et oppgjør, ender opp med å gi de tre ekteparene muligheten til å se hverandre i øynene, ta hverandre i hånda og bli enige om å ‘cut the crap’. Som så ofte i sin karriere lar Mankiewicz i A Letter to Three Wives følelsene virkelig slippe løs i nøkkelscener i filmen. Men det er ikke enkel sentimentalitet eller hendige, tårevåte happy endings vi snakker om – ting kan kanskje løse seg, eller i det minste oppklares, men først etter en skikkelig krangel, ærlig uenighet og en visshet om at i våre liv passer ikke alle brikker alltid sammen.