David O. Russell og fokuset på dialog

Om jeg skal gi ett stikkord for hvorfor  jeg – rent generelt – synes Hollywood var flinkere til å lage komedier (romantiske eller ei) før, vil jeg si «dialog». Sammenlign ‘His Girl Friday’ (1940)  med en av de siste års større komediehits og du vil i de fleste tilfeller konkludere med at de nyere komediene prioriterer handling, referansegjøgleri og sentimentalitet over et godt manus, der klassikerne lot skuespillerne skyte skarpt hele filmen gjennom. Om noen vil arrestere meg her, og for eksempel si at det fantes mye ræl for hver klassiker også den gangen, kan jeg i det minste støtte meg på at av en eller annen grunn er komedier i dag, i motsetning til under Hollywoods gullalder, svært sjelden aktuelle for store filmpriser eller seriøse tidskrifters ‘Best Of’-kåringer.

Jennifer Lawrence, Elisabeth Rohm, Colleen Camp, Alessandro Nivola, Bradley Cooper, Robert De Niro, David O. Russell, Amy Adams, Jeremy Renner, Paul Herman

En som ikke kan klage på dårlig omtale og mangel på gyldne nominasjoner er David O. Russell, regissøren som startet sin karriere på 90-tallet men som for fullt har blitt filmbyens golden boy først de siste fem årene. Sånn jeg ser det har Russell vunnet fram fordi han er en god regissør av  skuespillere og fordi han etterstreber å skrive dialog som klinger naturlig, gir karakterene noe å bite i og jobbe med. Mer enkelt sagt:  Russell filmer mye dialog. Det snakkes og snakkes. Spør du en tilfeldig mann på gata om å definere gamle Hollywood-komedier er sjansen god for at noe ala «de snakker raskt og mye» vil være blant karakterisitikkene. Russell har funnet tilbake til en gammel suksess-oppskrift: La dyktige skuespillere sjarmere seg inn i hjertene på publikum i stedet for å la de bli statister i manusforfatterens sketsj-show.

Er Russells filmer så egentlig komedier? American Hustle (2013) er ihvertfall det, og det med både romanse og forviklinger i klassisk stil med i bildet. Silver Linings Playbook (2012) vil jeg tørre påstå også er en romantisk komedie, selv om den deler mye av estetikken med den vi kjenner fra «indie» dramafilmer i det nye millenniet.  The Fighter (2010) er kanskje ikke det, men den samme signaturen som er så tydelig i de to ovenfornevnte filmer er åpenbar også her.

Silver Linings Playbook bruker kjente sjangergrep når den lar to evig kjeklende, i utgangspunktet mistilpasse hovedroller krangle seg inn i kjærligheten. Ensemblet ellers består i stor grad av komiske karakterer, som Bradley Coopers far (Robert de Niro)  og hans bookmaker. Russell lar sine  karakterer snakke over hverandre, skyte inn kommentarer, sitte og snakke i minutt etter minutt – naturlige valg, men neste gang du ser en  gjennomsnittlig Hollywood-produksjon tenk over hvor lite karakterene egentlig snakker til hverandre.

Det handler selvsagt ikke nødvendigvis om å lage realistisk eller naturtro dialog.

David O. Russells problem, ihvertfall hva hans siste to filmer angår, er at hypen overgår resultatet og at form har fått fokus uten videre tanke på innhold. Skuespillerne gjør fengslende prestasjoner og dialogen låter godt, men i stor grad er det et tomt skall vi presenteres. Hans filmer tillater oss ikke å føle med karakterene. Silver Linings Playbook gjør snodige slutninger om mental lidelse og samhold i motstand og American Hustle er farse kun for farsens skyld. Likevel er det ikke utenkelig at hans suksess er et av flere tegn på at det finnes en alternativ sti for Hollywoodsk humor.

Ikke at  det har manglet på prosjekter som gjenoppliver gamle Hollywoodkunster mer direkte enn det Russells dramedies representerer. Hva Marx-brødrene (klipp ovenfor fra Animal Crackers (1930)) gjelder var sitcomen M*A*S*H og ihvertfall Groucho-aperen Hawkeye (Alan Alda) den reneste hyllest.

Men dette slaget lynende rask, umulig vittig prat er sett på TV også mer nylig. Gilmore Girls (2000-2007) ble ofte gjort narr av for sine helter som aldri, aldri sluttet å snakke, men faktum er at Amy Sherman-Palladinos serie ga oss hundrevis av timer med sylskarpe, rasende festlige scener og sterke karakterer hvis inspirasjon uten tvil er klassisk Hollywood-film. Av og til må man se bort fra de mest åpenbare kildene for å finne filmskapere som tar vare på den rike arven.