Når romantiske klassikere filmatiseres

jane_eyre_poster

Jane Eyre (2011, regi: Cary Fukunaga), Wuthering Heights (2011, regi: Andrea Arnold) 

Å hevde at Jane Austens fortellinger i dag i større grad nytes på skjerm enn som bøker er knapt noen vågal påstand all den tid Platekompaniets hyller aldri går tom for Pride & Prejudice-dvd-er, det være seg som tv-serie med Colin Firths ikoniske tolkning av Mr. Darcy eller i Joe Wright-film med Keira Knightley i hovedrollen. Viktorianske romaner spesielt filmatiseres så ofte, og med så stort hell, kommersielt sett, at man bør vurdere å gi datidens forfattere en slags æres-Oscar/Emmy/Golden Globe for uten betaling å ha tjenestegjort som noen av de mest innbringende manusforfattere i historien.

At filmatiseringene nærmest uunngåelig gjør en relativt dårlig jobb med å representere romanene er en annen sak. For å fortsette med Austen som eksempel: Noe av humoren og fokuset på klasse og samfunnslag overlever riktignok i overgangen til skjermen, men hele tonen i Austens bøker går ofte opp i lufta. Hun var, for å minne om det, en satiriker først og fremst, og bøkenes fortellerstemmer har vittige, skarpe stikk til samfunnsnormer og deres konservative voktere som sitt fremste våpen.  Austen gir aldri slipp på denne edgen og får egentlig Charles Dickens til å virke som en sentimental onkel i sammenligning, men i filmatiseringene er det de store, følelsestunge tilståelser som står i sentrum. Filmversjonene er ofte god underholdning i seg selv, men det er unektelig mange som sitter med feil inntrykk av forfatterne de presenterer.

jane2

Mia Wasikowska som Jane Eyre

Relativt nylig ble to Brontë-romaner filmatisert på nytt, i ganske forskjellig drakt – Charlotte Brontës Jane Eyre og Emily Brontës Wuthering Heights. At de ble sluppet samme år ga oss en god mulighet til å sammenligne og vurdere regissørers angrepsvinkler når de, som så mange før, skal adaptere en klassiker.

For å ha det sagt: Dette er to interessante forsøk som tross sine mangler og regissørenes utfordringer er verdt å se.

Cary Fukunaga og manusforfatter Moira Buffini gir oss kanskje den mest nedtonede, beherskede Jane Eyre-film så langt: Den strenge, stødige stemmen Jane er gitt i boken overlever overgangen, og hennes avmålte, skeptiske instilling til alt på overflaten godt eller vondt hun ikke selv kontroll over formidles nok bedre i denne versjonen enn tidligere forsøk. Wasikowskas tolkning fortjener respekt. Det er feil å si at filmen er direkte nyskapende, men ved å la være å spille opp føleriet og ved å følge bokens språk tett i tone skiller den seg likevel ut blant de mange tidligere forsøkene.

janeold

Merle Oberon og Laurence Olivier i Wuthering Heights (1939, regi: William Wyler)

Andrea Arnold tok helt andre valg med sin Wuthering Heights, og det måtte hun. Riktignok hadde William Wyler stor suksess med sin film i 1939, men du kan ikke lenger gjør streit kammerspill av denne ville, gale romanen, som handler mer om hat og besettelse og ødeleggelse enn kjærlighet. Boken motstår alle forsøk på definisjon og noe annet enn en personlig tolkning funker ikke. For Arnold betød det å fokusere intenst på Heathcliff, strippe vekk mye av dialogen og grave seg ned i det nord-engelske landskapet med close-ups av heiene så levende og virkningsfulle at det mest er naturen som får hovedrollen. Håndholdt kamerabruk og imponerende lyddesign gir oss inntrykk av en vakker men truende, uforutsigbar og vill verden rundt de unge menneskene, som også mister styr på sin egen natur.

Wuthering_Heights_34

De slående bildene og (bokstavelig og overført) jordnære tolkningene av skuespillerne gjør Wuthering Heights til en umiddelbart fengslende filmopplevelse, men Arnolds problem er at hun ved å fjerne så mye av kjøttet på beinet nærmest står igjen bare med visuelle motiver som, uansett hvor godt de formidler omgivelser og stemninger, til slutt bare pirker i overflaten. Heathcliff og Cathys vennskap som barn er vellykket, men når mer komplekse følelser skal kommuniseres i voksen alder faller filmen noe sammen. Et strengt fokus på Heathcliff tar vekk noe av det duellerende hatet i deres forhold i boken, og etterhvert berøres vi ikke lenger av at han går rundt på enga og sparker i løvet.

Arnold får likevel godkjent for forsøket fordi det nettopp er denne type mer vågale tolkninger boken trenger. På en måte skulle det være  enklere å lykkes med en filmatisering av Wuthering Heights, umulig som den er å sette i bås, enn Jane Eyre, som er en like rik og kompleks roman men presentert i strengere og mer velkjent format. Med Wuthering Heights må man identifisere en kjerne i boken og så finne et eget språk for å uttrykke den, for man klarer aldri å gjengi rett fram det boken byr på. Med blanke ark kan kan gjøre som man vil.  Jeg skulle gjerne sett mange nytolkninger av  romanen, for dens råskap har det i seg å inspirere kunstnere til vidt forskjellige uttrykk. Inntil videre har kanskje Kate Bush  lykkes best.

For ikke å snakke om at nesten ingen filmskapere har våget seg til å bruke bokens undervurderte andre halvdel.

Jane Eyre derimot kan egentlig  ikke gjøres på så mange forskjellige måter, ihvertfall ikke i spillefilmformat. Det Fukunaga og de andre nesten umulig kan formidle er den overveldende intertekstualiteten i boken, hvordan Janes sinnsliv noen ganger trår inn i en slags feberdrøm av religiøse tekster og litterære verker, poesi. Det som derimot burde la seg gjøre bedre enn det har blitt gjort er å få fram  hvordan intellektuelle Jane Eyre og intellektuelle Rochester sparrer  i ofte morsomme dialoger fulle av litterære referanser.  Like fullt, som film er Fukunagas asketiske Brontë-tolkning vellykket og bedre enn Arnolds graving i gjørma.