Hollywoods drøye fortid

I denne bloggens banner ser man et utsnitt fra filmen Baby Face med Barbara Stanwyck i hovedrollen, og  få filmer passer bedre til å sparke igang første innlegg.

babyfaceposter

Sex solgte i promoteringen av Hollywood-filmer før Hays Code 

Baby Face ble sluppet i 1933, fortsatt i lydfilmens tidlige periode i Hollywood, og er blitt stående som et av de mest sensasjonelle symbolene på Pre-Code Hollywood – årene da regissørene i filmbyen fikk gjøre  som de ville og stadig flyttet grensene for det akseptable.

Motion Picture Production Code, ofte calt Hays Code etter dens far William Hays, ble regelboka alle Hollywood-studiosjefer måtte følge etter 1934. Ingen filmer kunne være for våvede, ingen kjeltringkarakterer kunne slippe unna straff når filmen var over, svarte og hvite kunne ikke være elskere, og så videre. Listen var lang og verdiene strengt kristen-konservative.  Fra nå av måtte regissører og manusforfattere søke kreative løsninger og alt potensielt kontroversielt presenteres med metaforer og allegorier, ikke staves rett fram.

I tiden før kodeboka gikk fra å være en liste anbefalinger til å bli strenge krav flyttet studioene grensen ganske langt. Filmpublikum i dag som har et inntrykk av gamle Hollywoodfilmer som noe sterilt og prippent vil bli overrasket om de setter seg ned og ser noen av disse «pre-code»-filmene: Løsslupne, uavhengige – ofte lettkledde – kvinner, kjeltringer som får lov å være kjeltringer og røffe fengselsdrama var ofte hovedingrediensene i datidens publikumsfavoritter.

Barbara Stanwyck hadde i 1933 alt etablert seg som en skuespiller med sans for outsider-rollene – hun hadde vært fengselsfugl (Ladies They Talk About), ekteskapsfiendtlig elsker som lever i synd (Illicit) og kvinne i forhold med en gift mann (Forbidden), og var ekspert på å spille både sårbare og beintøffe, street-smarte kvinner. Rollen som Lily Powers i Baby Face var likevel noe nytt.  Lily var «ruthless, deliberate, cold-blooded, entrancing. She is the way men have been for ages» som Victoria Wilson beskriver rollen i hennes Stanwyck-biografi.

Filmen er en oppvekstsskildring av det spesielle slaget. Stanwycks karakter er datter til en mølleeier, mor er ute av bildet, og faren bruker sin datter som servitrise og lokkemiddel på sin ulovlige speakeasy-pub. Sleipe kunder prøver seg på Lily, med farens samtykke, men når han dør i en brann står hun igjen alene og uten en plan i livet. Med hjelp fra en grei og radikal, Nietsche-siterende stamkunde forstår hun at det eneste alternativet er å ta hevn, klatre opp karrierestigen ved å utnytte menn og bli uavhengig. Et slags Hollywoodsk SCUM Manifesto, med andre ord.

Sekvensene som følger er overraskende kost selv i dag: Stanwyck drar til storbyen, flørter seg til en simpel jobb i et stort firma og setter så i gang med å ligge seg til toppen, steg for steg, og når en høyere posisjon er nådd, kostelig visualisert ved at kameraet panorerer oppover skyskraperbygningen i takt med forfremmelsene, dumper hun brutalt mannen og sikter seg inn mot et nytt mål. Mennene ligger igjen i grøfta uten ære og til og med, i et ekstremt tilfelle, døde.

baby-face-1

Lily Powers vennskap med tjeneren Chico ville trolig ikke blitt skildret likt etter at Hays Code-sensuren ble gjeldende

Kathryn Scola som arbeidet med manuset stod også bak flere andre sterke, uvanlige kvinneroller og Barbara Stanwyck var selv med på å utvikle historien sammen med produsent  Darryl F. Zanuck.  På noen måter lignet Stanwyck, som vokste opp foreldreløs og ofte på gata, på sine tidlige rollefigurer. Hun verdsatte gjennom hele sin karriere uavhengighet og integritet, nektet å binde seg til et filmstudio, som var normen den gang, og ble på som 24-åring stående alene, saksøkt av samtlige filmstudioer i Hollywood og sperret ute fra skuespillerjobben. Hun var like kjapp i kjeften som sine karakterer og mislikte sterkt de falske verdiene i filmbyen. Staben på filmsettet var for henne vel så viktig som pampene på toppen, og fiendene hun skapte seg i industrien var kanskje årsaken til at hun aldri vant en  Oscar-statuett (før æresprisen mange tiår senere).

I Baby Face finner Lily til slutt en mann som er grei, som ikke bare er ute etter sex, og som kan bli en partner for livet. Det spesielle med denne kjærlighetshistorien er at Lily, til tross for hennes for mange umoralske opptreden, til slutt finner lykken. Hun blir ikke straffet for sin hevntokt – hun vinner uavhengighet, kapital og en sympatisk mann. Dette historieforløpet ser man sjeldent nok på lerretet i dag, og ihvertfall  i sensur-tida i Hollywood. Baby Face regnes faktisk som en av dråpene som fikk begeret til å renne over og konservative krefter til å tvinge fram et regelverk.

Hvor mange kjærlighetshistorier lar selve drifkraften være Nietzsche-inspirert kynisme?

Baby Face er en slående usentimental romanse, hvis man kan kalle det det, og et melodrama vi knapt har sett maken til siden. Den minner oss også om en tid da Hollywood turte fortelle virkelig annerledes historier om kjærlighet og mennesker som brøt grenser. De gode regissørene fant måter å omgå sensuren og formidle sin visjon på også etter 1934, men ikke på mange tiår kunne de  like eksplisitt vise fram sex og søken etter lykke.